YGGDRASIL (fantasy story, in Norwegian)
Text: Iselin Fergestad, year 1998 .
August år 1998, første kvelden:
"Ask veit eg reiste seg,
Yggdrasil kalt,
kvit aur øses
over treet:
derfra kommer dugg
som i daler faller;
står evig grønn
over Urds kjelde"
- Vi får lese videre en annen gang, mumlet den alltid så slitne gamlefar, mens han lukket den slitte boka han kalte Den Eldre Edda. Han ble nok søvnig av å lese, han som er blind på det ene øyet. Rett som det var sovnet han med sine godnatthistorier i barnets seng.
Lille Adam stirret ut av vinduet. Det var helt vindstille.Bladene hang som i et fotografi på det lille epletreet i hagen. Adam så en tåkedis fra havet sige inn i bukta der huset lå, som stille dannet et lyst teppe over den grønne hagen; øyelokkene gled igjen over et trøtt barns øyne.
August år 1000:
Han løp barføtt ut i hagen. Det var vindstille og varmt. Det lille treet hadde allerede fått en stor, knallrød frukt. Den røde frukten var fristende nok til å spises i et jafs, hadde det ikke vært for den sorte, feite, lange marken som kravlet rundt den. Så typisk at marken hang seg på det beste eplet, men fristelsen vant og gutten tok en bit. Like plutselig kom det et vindkast! Små dråper regnet ned på ansiktet hans; bladene på treet hadde begynt å rasle.
Foran Ask stod det nå en alveliknende skapning. Alven hvisket hemmelighetsfullt til han at han måtte være stille, for nå var gudene samlet til møte på tinget. Gudene, kalt æser, satt i en ring rundt et lite kritthvitt vann hvor to svaner svømte. Ask listet seg bort til dette vannet, Urds brønn, hvor æsene holdt ting og lyttet. - Jeg er lei av yrket mitt! smalt det fra åsen Heimdal. - Det verdifulle varselvåpenet Gjallarhorn støver så fælt at det snart ikke går an å blåse i det. Hver dag og natt skuer jeg fra Himmelfjell så langt øyet rekker, og lenger enn det, utover verdenshavet og der Bifrost ender i Niflheim, men aldri er det spor av inntrengere!
Idet han sa dette, hørtes et stort plask ! En stor klump honningdugg hadde falt ned i Urds brønn, og svanene var slått til bunns. Yggdrasil bristet! Vinden hadde snudd til storm, og alle æsene flyktet fra stedet. Heimdal grøsset idet han reiste seg. - Det er like kaldt som midt på vinteren. En skulle tro det var den tre år lange Fimbul-kulden. Fimbul og Ragnarok!
August år 1998, andre kvelden:
"Eldgamle frasagn
og framtid vet jeg,
ser Ragnarok komme
for kampguder.
Bror skal gi bror
bånesår i kampen,
søskenbarn skal..."
- Gi meg en klem før du sovner, da! Den snille mora i huset med det tidsriktige motenavnet Verdande, hun som hadde gitt Adam livet, kom opp trappen. - Gjem deg godt under dynen, det er meldt kald vind i natt, fortsatte hun.Verdande var gravid for annen gang, men likevel måtte hun gjøre alt husarbeid selv i huset. Den halv-blinde gamlefaren hadde mange unnskyldninger til å ikke kunne hjelpe henne. Han vred seg i sengen over magesmerter. Mens hun var igang, klappet Verdande også gamlefar på ryggen for å trøste, men han skubbet henne bare vekk. Adam syntes det var grusomt å høre på alle de såre vrælene til gamlefar og holdt seg for ørene. Han stirret inn i veggen, dagdrømte eller nattdrømte. Han så tåkedisen fra barken sige ut i lufta og over dynen; øyelokkene gled igjen over et trøtt barns øyne.
August år 1003:
Ved Urds brønn hvisket Alven i øret til Ask at han kunne gjemme seg i hulen under trerota. Her satt vanligvis tre av slekningene hennes og spant. Rota var en av tre røtter, og endte sør i Åsgård. De andre to røttene endte i Jotunheimen, voktet av det allvitende jotunhodet Mimer over Vergelmirbrønn i dødsriket Niflheim. - Du spiste ikke marken også, da? humret Urd, den eldste av de tre slektningene og den eneste som var hjemme. Skuld, den yngste og eventyrlystne, var lederen for Valkyriene og var ute og red for å hente de falne til Valhall. - Det hadde du nok ikke klart heller, Ask, fordi hvis hans kvasse tenner biter seg fast i noe da er det umulig å rykke det av flekken! Et sendebud har han også, en Ratatosk, som drar dit du aldri vil rekke. Vi klarer ikke å få han til å stoppe med sine ødeleggelser, det eneste vi kan gjøre er å rense sårene med hellig vann fra Urds brønn.
Urd var den klokeste og mektigste, og hun spant på en manns skjebne. Det hadde vært tre år med vinter, så Urd hadde vært så frossen at tråden hadde slått knuter på seg. Hulen var ikke lenger kald, for treet stod i flammer og ble oppspist av Nidhogg! Urd lot ikke Ask gå utenfor hulsens fire vegger ett sekund. Det var nå Midtgardsormen sprøytet gift utover verden! Fenrisulven hadde løst seg fra lenkene og løp vilt rundt for å sprute ild.
Det ble plutselig helt mørkt. Ask tittet ut av vinduet og skottet opp mot himmelen. Solen var ikke til å se, bare et digert gap med kvasse tenner. Tungen slikket seg om munnen. Så kom nødropet, varselet fra Himmelfjellet! Ask var livredd og livstreet skalv. Dørene til Valhall åpnet seg. Det ble kamp mellom liv og død. Fenris var sulten, og bare det største var godt nok for han. Han sprang inn i Valhalls slagmark! Imens var stormen ganske hissig ute på verdenshavet; Midtgardsormen bykset og kastet halen sin rundt seg. Verden led, men det var for sent å kjempe.
Inn døren til hulen kom Skuld ridende, i skyggen av seg selv. Hun smilte litt påtatt til Ask idet hun gikk forbi ham og bort til Urds spindelvev. Hun tok fram en skinnende, blank kniv og kuttet raskt av tråden som Urd satt og spant! Den lengste tråden hun noen gang hadde spunnet. Urd ble likblek.
August år 1998, tredje kvelden:
Adam hadde hatt mareritt forrige natt, men virkeligheten var igrunn ikke så mye bedre. Han skrudde på radioen, det var nyhetsmelding og alle de tragiske hendelsene nå for tida. El Nino, et nytt begrep hadde nettopp stått frem som en bølge over en hel landsby ved kysten. Det hadde vært kraftig storm ute ved havet, båtene hadde problemer med navigasjonen og havet hadde bare reist seg og slukt hele landområdet flere steder. Adam kikket igjen ut av vinduet. Det blåste forferdelig. Med ett fikk han øye på epletreet! Det som pleide å stå like stolt og vakkert for hver skue. Nå var det veltet om av sterkere krefter, og rett og slett flådd av lynet. Adam savnet synet, savnet livet.
Han løp opp på loftet. Der brukte gamlefaren å vente på ham for nok en godnatthistorie. Gamlefar hadde allerede sovnet, noe han brukte å gjøre før eller senere på kvelden. Adam hoppet til og tok et kjempesprang oppi senga for å vekke gamlefaren. Han gledet seg til fortsettelsen på diktet. Men til sin forskrekkelse våknet ikke gamlefaren av det store hoppet. Det var ikke bare det ene øyet som ikke kunne se denne gang, begge var like livløse som resten av hans kropp. Det trillet tårer nedover Adams kinn, men han tok likevel fatt i Den Eldre Edda:
"Ser hun opp komme,
andre gangen.
Jord av havet,
evig grønnkledd;
fosser kaller,
flyr ørn over,
den som på fjellet
fisken veider"
Så kikket han ut gjennom vinduet nok en gang. Der treet var felt, satt hans mor og ammet.